Rotur i Nærøyfjorden

14. - 15. september sto rotur til Nærøyfjorden på timeplanen for friluftstudentene i Sogndal. Målene for turen var å:

• Kjenne historien til Sognafæringen og hvordan den ble brukt i Indre Sogn
• Kjenne til Kystledet og hvordan bruke robåt til friluftslivundervisning
• Gjennomføre trygg gruppeaktivitet på fjorden med robåt
• Gjennomføre studenttema med tema turisme, naturbasert turisme og økoturisme

Dette innlegget vil ta for seg begrepet "kjerneproduktet i naturbasert turisme". Den viktigste komponenten i et naturbasert turismeprodukt er kjerneproduktet. Kjerneproduktet handler om turistens behov fremfor produktets fysiske og synlige egenskaper. 

Klatretur til Gol 29.08 - 01.09

Mål for denne turen var:

• Kjenne til de grove trekk i buldrehistorien

• Kjenne til fenomenet buldring og hvordan denne aktiviteten kan brukes i veledingsammenheng
• Tilegning av trygg ferdsel omkring lavlandsklippe
• Gjennomføre trygg gruppeaktivitet på lave klipper/klatrevegg med taubruk
• Kunne formidle gode sikringsrutiner ved klatring på klippe og ved rapell

Ved siden av disse målene jobbet en del av klassen med klatring på naturlige sikringer og sette standplass/rapellfeste. Da dette er elementer innenfor klatring som er svært sentrale for å ta klatring ut i fjellet og fordi dette er noe jeg ønsker å øke min kompetanse innenfor vil innlegget fokusere på bruken av sikringsmidler.



En godt plassert kamkile.
Foto: Roger Kveen Volden



Tronstad (2005) sier at det i all hovedsak finnes det tre hovedtyper av sikringsmidler som brukes til friklatring; kiler, kamkiler og slynger. De første sikringsmidlene som ble tatt i bruk var trekiler og muttere med tau igjennom. Disse ble videreutviklet til dagens kiler. Disse finnes i ulike størrelser og de minste kilene tåler mindre enn de store kilene. Kamkiler fungerer slikt at ved drag utover vil kamkilens tverrsnitt øke slik at den sprenges fast. En moderne kamkile består av en bevegelig stamme og og et hode med tre - fire bevegelige kammer. Fordelen med kamkiler er at de kan stå i paralelle eller gapende riss.





 Når man klatrer på naturlige sikringsmidler er det viktig at disse blir brukt på riktig måte, og etter produsentenes annvisning. Tronstad (2005) skriver at en kile bør plasseres slik at den får størst mulig kontaktflate mot fjellet på begge sider, at vaieren ligger mot belastningsretningen og slik at kilen ikke kan hoppe ut på grunn av bevegelser i tauet  "Den beste kilen er den som er lirket ned ovenfra i et riss som smalner av fram mot åpningen" (Tronstad, 2005).

 Siden kiler trenger avsmalende formasjoner i riss og sprekker for å fungere trengs det kamkiler der rissene er paralelle. Kamkiler er trygge sikringsmidler dersom de brukes riktig. Tronstad (2005) kommer med noen gode poeng:

• Samtlige kammer skal gripe mot fjellet.
• Kammene skal ikke være helt sammenklemt eller helt åpne.
• Pass på at kamkilen beveger seg minst mulig i risset/sprekken.
• Kamkiler skal plasseres mot fast fjell, ikke løse blokker eller sprøtt fjell.
• Ikke plasser små kamkiler for trangt, da kan du risikere å ikke få de ut igjen.

På turen ble det mye prøving og feiling med plassering av kiler og kamkiler. Vi jobbet både på bakkenivå og i klatreveggen på topptauklatring der vi hadde med et ekstra tau som vi festet inn i sikringsmidlene vi plasserte. Fordelen med å jobbe på denne måten er åpenbar. Man får øvd seg på å sette gode sikringer og kan enkelt få tilbakemelding på hver enkelt plassering, samtidig som topptauet sørget for å ta vekk stressmomentet og risikoen som er tilstedet når man er nybegynnere i å klatre på egene sikringer. Alt i alt ga undervisningen meg et stort utbytte og motivasjonen til å tilegne seg mer erfaring innen feltet økte betraktelig i løpet av turen.



Magnus klatrer på topptau, samtidig
som han setter kiler på vei opp risset.
Foto: Eirik Meslo



Kilder:

Tronstad, S (2005) Innføring i klatring. Oslo: Akilles 

Zeal Detonator SPX og SPPX

Zeal Goggles er relativt ukjent i Norge, men i USA har produsenten gjort seg bemerket de siste årene på grunn av sine høyteknologiske glass som skifter farge etter lysforholdene.

Detonator SPPX Carbon Black.
Bilde: Limitless.no

Zeal har en rekke forskjellige modeller, og utenom kvaliteten på linsen er det stort sett passformen som endres fra modell til modell. Detonator har i følge produsenten middels til stor passform. Den har god lufting, enkel justering av stramming og fåes i svart og hvit ramme.

Det spesielle med goggles fra Zeal Optics er glasset. For mens andre må kikke ut vinduet før de skal på ski for å så finne frem det glasset som passer best for dagens lysforhold (som gjerne skifter fort), har Zeal sine photokromatiske glass.  Photokromatisk vil si at glasset endrer farge når det utsettes for sollys. Når det blir mindre lys, ved at det skyer over eller det nærmer seg kveld, vil glasset gradvis bli lysere og lysere. På videoen under kan du se en demonstrasjon på hvordan Zeal sitt Photokromatiske glass fungerer i praksis.

Polarisert. Mange produsenter tilbyr polariserte glass, men Zeal er den eneste som kombinerer denne teknologien med photokromatisk teknologi. At et glass er polarisert vil si at det fjerner så godt som all lyssrefleksjon fra snø,is osv.

Anti-fog. Mange produsenter reklamerer med “anti-fog technology”, men ofte er problemet at med en gang man ønsker å tørke vekk noe fuktighet eller smuss på innsiden av glasset, så tar man med seg den tynne anti-fog membranen. Zeal integrerer denne teknologien i glasset når det blir laget, slik at man kan pusse og gnikke så mye man vil på innsiden uten at anti-fog’en tar noe skade av det.

Sfærisk glass. Den sfærisk kurven av glasset passer bedre konturene av øynene dine, og skal levere en mer nøyaktig visuell ytelse. Detonator SPPX har et glass som kan bli lysere enn SPX og vil da fungere bedre ved dårlige lysforhold. Begge versjonene har også 100% UV-beskyttelse.

Jeg har brukt Detonator SPX blant annet på 6 dagerstur i Lyngsalpene og 10 dagers tur i Sarek nasjonalpark i Sverige. Det første jeg la merke til var at de passet perfekt til min Sweet Trooper hjelm. Mye bedre enn Oakley Splice.En annen stor fordel er at anti-fog menbranen er integrert i glasset. Går man på tryne, mister brillene i snøen osv. er det ingen problem å ta frem beskyttelsesposten fra lommen og tørke vekk all fuktighet. Jeg synes det er veldig rart at ikke andre store produsenter som Oakley gjør det samme.

Zeal Detonator passer perfekt til Sweet Trooper

Så kommer vi til glasset, som tross alt er det viktigste salgsargumentet til Zeal. Jeg var veldig skeptisk til hele konseptet og så ikke helt for meg at dette kunne fungere skikkelig. Det var før jeg prøvde de. Photokromatisk glass er rett og slett helt genialt. En ting er dagene med dårlig sikt, men det som overrasket meg mest var hvor deilig det var når man går fra en solside til en skyggeside. I løpet av 10-20 sekunder endrer glasset farge og tilpasser seg akkurat de lysforholdene som er der pg da. Det fører til at man til en hver tid får et utrolig behagelig lys og maksimalt ut av de lysforholdene som er. Der eneste forholdende der Detonator SPX kommer til kort er når det er skikkelig whiteout, men der skal visstnok SPPX glasset fungere bedre.

Eclipse og Detonator på to stoka gutter i Sarek.
Foto: Roger Lunde

Det eneste negative jeg har å si om Zeal sine goggles er at de faller litt igjennom når det kommer til design. I forhold til andre produsenter som Oakley, Smith, Dragon m.fl.. blir de litt kjedelige. Her kan og bør Zeal gjøre en skikkelig jobb før neste sesong! Når det kommer til brillenes praktiske egenskaper er de derimot det beste jeg har vært borti. Man er alltid sikret å få maksimalt ut av det lyset som er (som sagt litt for mørtk med SPX i whiteout) uten å ta med flere briller eller glass, og anti-fog teknologien i glasset utklasser f.eks Oakley.
Jeg har begynt å teste Detonator SPPX (beste glasset) og kommer med en rapport over nyttår.
Se Zealoptics.com for mer info og flere modeller.



NB! Zeal har laget verdens første GPS Goggle! Sjekk ut Zeal Transcend på videoen under.

Veiledertur 12. -14. oktober

Veilerderturen er en tur der elever fra B3 Friluftsliv skal planlegge en tur og gjennomføre denne med studenter fra B2 friluftsliv og B1 Idrett. B3 studentene har ansvaret for turen og er veiledere mens B2 studentene skal være med veiledere. Da friluftsliverfaringen blant B1 studentene pleier å være veldig variabel er det viktig at turen er relativt enkel slik at de får en positiv erfaring.

Mål for turen:

• Orientering på fjellet, skog og høyfjell.
• Trygg ferdsel (Fokus på veivalg, lese kartet for farlig terreng osv)
• Laging av mat på bål eller primus
• Etablering av leir, herunder gapahuk.
• Sporløs ferdsel.

Ruten vi gikk fra Dalåker til Barsnesfjorden. Hentet fra statkart: http://kart.statkart.no/adaptive2/default.aspx?gui=1&lang=2

 

 

Det var en bra tur der alle turmålene ble gjennomført. B1 studentene måtte ta ansvar for mye av orienteringen og fikk hjelp når de trengte det. Dagsettappene var ikke så lange, så det gode humøret var på plass hele tiden. Leirlivet fungerte som det skulle og B1 fikk være med på å sette opp leir, lage mat, fyre opp bål og alt det som hører med. Sondre og Roger gjorde en god jobb som veiledere og lot også oss fra B2 få god trening i veilederrollen. Alt i alt en flott tur for både nybegynnere og mer erfarrne friluftslivfolk!

Årets første skitur! Bilder og film!



Lørdag 23. oktober stakk jeg til fjells med André Hole og Ronja Vangsnes for å få sesongens første telemarksvinger. Vi satt kursen mot Sognefjellet og Fannaråkbreen. Da vi kom opp var det litt skyer, men de forsvant raskt og solen strålte fra blå himmel. Etter en times gange med skiene på sekken kom vi frem til breen. Vi tok på skiene og trasket oppover i retning Steindalsnosi. Ca 5 kuldegrader, vindstille og 20 cm tørr pudder oppå et relativt hardt islag.

Vi holdt skikjørers venstre oppover breen og gikk opp til ca 1850 meter. Da begynte snøen å bli mer vindpåvirket og det var også store områder med is. Teknikken var litt rusten til å begynne med, men etter noen svinger kom gofølelsen. Vi kjørte ned 250 høydemeter før vi tok på fellene igjen og gikk opp en gang til for å få et siste run før solen forsvant bak Fannaråken. Det var en herlig dag og en perfekt sesongstart!

OBS! Se video nederst!

På vei til breen. Fremdeles litt skyer.

Ronja og André på vei oppover



André på vei ned



Ronja i god fart

André nyter de siste solstrålene

Fott utsikt

Svært fornøyde etter en perfekt sesongstart!

Liberty Genome 2010/2011

¨

Skien kommer i tre lengder: 181 cm, 187 cm og 194 cm. Den er 170 mm på tuppen 141 mm på midten og 156mm bak og da sier det seg selv at Liberty Genome er en skikkelig monsterplanke. Når den i tillegg har sykt stor rocker fremme og en nesten like stor bak skjønner man umiddelbart at dette er en ski som flyter noe vanvittig! Skien har i motsetning til mange andre ultra-fats vanlig spenn midt under skien.

Fakta:

Produsent: Liberty

Modell: Genome

Lengder: 181 cm, 187 cm, 194 cm

Bredde: 170-141-156

Raduis: 26 m

Vekt: 2340 g (187 modellen)

Dette sier Liberty selv om skien:

The updated Genome is a refinement of the ultra-fat powder ski with full tip and tail rocker and a center section with camber and sidecut. It carves like a shorter, stiffer ski on the hardpack, but has incredebile float in the deep with progressivly softer rockered tips and tails. The tips have also been elongated for a shallower angle of attack, leading to an icredibly smooth and aeffortless ride. At 141mm under foot and now with a slightlig stiffer tail section, the Genome allows a more centered and athletic stance when riding or landing big drops. Want to smooth our mixed conditions? Smear turs down a big face? Lands switch in bottomless powder? The Genome will change what is possible on skis

Det er alltid litt spennende med så breie ski og telemarkbindinger. Blir disse superfatskiene litt for tungkjørte for å kjøre telemark? Med NTN blir i allefall Liberty Genome på ingen måte for tungkjørt. Til tross for den enorme arealet på skien er det en utrolig lettkjørt og leken ski. På grunn av  rockerkonstruksjonen kjennes skien  mer ut som 178 enn 187. Jeg er 172 cm høy og  synes på ingen måte at 186 modellen var for lang. For personer over 180 ville jeg anbefalt å kjøpe den i 194.

Tuppene er myke, men ikke i nærheten så myke at at de blafrer med en gang man får litt fart eller at de bøyer seg så mye i snøen at de bremser. Midtpartiet på skien er litt stivere, og siden det er vanlig spenn gjør dette at man får en utrolig ”pop” i skien. Det skal ikke mer enn en liten bevegelse til før man hopper over en liten stein/grein eller litt ekstra kraft ut fra et dropp eller hopp. Spennet i skien gjør også at med en svingradius på 26 m er skien overraskende rask fra kant til kant. Det er ingen problem å svinge seg elegant gjennom skogen eller i mer tekniske partier på høyfjellet.

I forhold til K2 Darkside (188 cm lang, 156-128-144) er Genome en mye mer leken ski. Selv om den er hele 14 mm bredere på tuppen er den mer lettsvingt og lettere å håndtere enn Darkside. Selv om Genome på ingen måte er ustabil i stor fart, så er Darkside en storfjellski og vil være bedre til halsbrekkende storfjellskjøring.

Bluehouse Maven er en direkte konkurrent til Genome. Den er 189 cm lang, 154-139-151 og har rocker både forran og bak. En av de store forskjellene på selve konstruksjonen på disse to skiene er at Maven har ”early taper” både forran og bak. Det vil si at det bredeste punktet på skien er lenger bak enn på Genome og en spissere tupp. Selv om begge skiene er ekstremt brede vil jeg si at Maven taper på den spisse tuppen. Noe av det som er gøy med slike ekstreme ski er den vanvittige flytevnen, og der er Genome i en klasse for seg. Maven er også mykere enn Genome, og det gjør at man i litt tung snø kan oppleve at skien bremser litt. Spennet i Genome gjør at den kommer lettere fra kant til kant enn Maven. Jeg vil si at Libertyskien er bedre til BC-jibbing, leken kjøring og drapå-kjøringe

På grunn av den lave vekten i forhold til arealet (bambuskjærnen får vekk utrolig mye vekt) er det ingen som helst problem å bruke denne skien på topptur så lenge snøen er løs. Selvfølgelig blir det strevsomt med bratte traverser med en så brei ski, men da vil jeg heller hive skiene på sekken. Skien ble også brukt på flere lengre transportetapper på en 10 dagers tur i Sarek nasjonalpark i sverige. Ingen problem å gå lange anmasjer med denne skien.

Nå har jeg foreløbig kun testet skien på mykt underlag og da er den suveren. Når alpinanleggene åpner skal jeg ta de med for å se om det er mulig å kjøre telemarksvinger med en så brei ski i preppet løype. For meg er dette den beste ekstreme pudderskien jeg har prøvd og uten tvil den neste skien i samlingen.

Høyfjellstur 30.08 - 03.09

I uke 35 var det klart for fem dagers høyfjellstur for B2 friluftsliv. Turen gikk fra Leikanger til Sogndal. Mandag til onsdag skulle vi gå samlet alle sammen, og fra onsdag til fredag skulle hvert teltlag på egenhånd planlegge og gjennomføre turen tilbake til Sogndal.

Mål For turen:

• Basisfriluftsliv med vekt på ferdes i høyfjellet, vandring, leirslaging, bekledning, telt, pakking av sekk og annet
• Innføring i orientering og vegvalg i høyfjellet
• Fjellflora og naturkjennskap generelt for friluftslivsvegledere

Hvert teltlag skulle altså levere en turplan for onsdag til fredag. På forhånd fikk vi veldig lite informasjon om hva en turplan burde inneholde, så den ble nok endel slankere enn det en turplan bør være. Dette ble gått igjennom med faglærerne på turen. En komplett turplan bør ikke bare inneholde en A, B og K-plan, men også hele den didaktiske relasjonsmodellen (Innhold, Mål, Metode, Vurdering, Rammer og Elev-Lærerforutsetninger).

Rute fra Grinde til Stedjeåsen. Leir ved Nyastølen (03801 67920), Nyastølen (03854 67636), Fjærlandssetevatnet (03882 67931) og Røysetevatnet (03943 67880).

Mandag var vi først en tur på en gård på Grinde der de drev med lauving. Det vil si at man kutter av de ferske greinene på et lauvtre, bunter det sammen og tørker det. Om vinteren brukes dette som fòr til husdyrene. På Grinde brutke de i all hovedsak Ask. Vi gikk så oppover dalen til Nyastølen der vi slo leir. Tirsdag fortsatte vi i regnvær opp Eitrebotn, ned til Friksdalen og til slutt ned til enda en Nyastølen. Onsdag hadde vi faglig opplegg om fjellflora før vi gikk videre teltlagsvis. Onsdags kveld hadde vi leir på nordsiden av Fjærlandsetevatnet og torsdag gikk vi videre til Røysetevatnet. Her traff vi to andre grupper og hadde stort bål og masse hygge på kvelden. Fredag gikk vi siste etappe til Stedjeåsen og ned til Sogndal.

I læringsmålet for denne turen står det spesifisert at det skal være vekt på ferdsel i høyfjellet. Dette målet mener jeg ikke ble oppnådd. Det var kun en del av etappen på dag 2 vi befant oss i lavalpin sone. Resten av turen fant sted under tregrensen. Turen i seg selv var veldig bra, men dersom målet er ferdsel i høyfjellet burde turen faktisk vært lagt til et annet sted. Alternativet er å endre målet for turen til "ferdsel i fjellet".

For min egen del har jeg vært så pass mye på tur de siste to årene at pakking og bekledning er blitt en rutine. Det er uansett bra at det blir satt fokus på dette slik at man kan diskutere innad i gruppen og dele erfaringer. Å kunne kle seg riktig er en forutsetning for å dra på tur, og her er "trelagsprinsippet" et godt utgangspunkt.

Ved hjelp av et svettetransporterende undertøy ledes svetten fra det innerste laget ut i et isolerende svetteabsorberende mellomlag som samler opp fuktigheten og holder på varmen. Fra dette mellomlaget transporteres svetten videre ut til det ytterste vind- og vantette laget. Ytterlaget er produsert slik at det slipper varm vanndamp (svette, kondens) ut, men stenger kaldt vann (regn) ute (Bursell 2004, side 39).

Ved milde temperaturer som vi hadde på denne turen kutter man gjerne ut mellomlaget for å unngå og svette for mye.

Når det gjelder de andre delene av det første målet synes jeg disse ble oppnådd. Spesielt på den siste delen av turen, der vi skulle gå teltlagvis, fikk vi jobbet godt med disse. Jeg mener at læringsutbytte når man er i mindre grupper, må tenke og ta avgjørelser selv. Ved oppsetting av telt bør man være kritisk ved valg av teltplass. Det kan ofte lønne seg å kikke litt rundt i stedetfor å velge den første plassen man finner. At det er relativt flatt og at det ikke samler seg vann på stedet hvis det begynner å regne er noe av det viktigste.

Orienteringsbiten var den delen av målet som var letteste å gjennomføre etter klassen hadde splittet opp. Når man kun er tre stykker på tur får hver enkelt student mer ansvar og det blir lettere for alle å få frem sin mening. Vi fokuserte på orientering ved hjelp av sti, ledelinjer og kompasskurs. Veivalg og tidsbruk var også sentrale momenter. Vi samarbeidet godt i gruppen og fant frem til riktig punt hver gang. Veivalgene vi gjorde viste seg også stort sett å være gode. Et untak var da vi skulle passere en kløft på vestsiden av Slakkafjellet. Her var terrenget brattere enn vi hadde forutsett og vi burde heller fortsatt lenger østover før vi passerte kløften.

Det var veldig kjekt å få jobbet med målet "fjellflora og naturkjennskap generelt for friluftslivsveiledere" på en lengre fjelltur. Spesielt når man har med seg en så dyktig fagperson som Anders Wollan. Jeg synes det er mye lettere å huske teorien når man får se den i praksis. Første dagen kikket vi på en del forskjellige arter og opp mot leiren fikk vi gode eksempler på hvordan floraen forandrer seg etter hvor mye snø det er om vinteren (Rabbe-snøleie gradient). På dag to bevegde vi oss først i lavalpin sone: (definisjon fra blomstrende fjellet) og en liten tur opp i et mellomalpint område. Dette området ligger egentlig ikke høyt nok over havet for å defineres som mellomalpint, men da det ligger så utsatt for vind og vær kunne man enkelt finne vegetasjon og arter som kjennetegner den mellomapine sonen.  På dag 3 hadde vi et faglig opplegg i leiren på formiddagen der vi fikk ulike oppgaver knyttet til fjellflora. Vi avsluttet med en quiz hvor vi måtte svare på spørsmål om de ulike plantetypene og artene vi hadde gått igjennom på turen. Dette var en god oppsummering og jeg fikk selv stort læringsutbytte.

På egenferden de siste dagene jobbet vi også endel med artskjennskap, og det var veldig motiverende at gruppen hadde tilegnet seg så mye kunnskap at vi som oftest kunne artsbestemme sopp og planter uten å slå opp i oppslagsverk. På disse dagene fant vi også store mengder Kantarell som vi brukte i maten.

Alt i alt var det en kjekk tur med bra folk og godt læringsutbytte. Bilder kommer.