Klatretur til Gol 29.08 - 01.09

Mål for denne turen var:

• Kjenne til de grove trekk i buldrehistorien

• Kjenne til fenomenet buldring og hvordan denne aktiviteten kan brukes i veledingsammenheng
• Tilegning av trygg ferdsel omkring lavlandsklippe
• Gjennomføre trygg gruppeaktivitet på lave klipper/klatrevegg med taubruk
• Kunne formidle gode sikringsrutiner ved klatring på klippe og ved rapell

Ved siden av disse målene jobbet en del av klassen med klatring på naturlige sikringer og sette standplass/rapellfeste. Da dette er elementer innenfor klatring som er svært sentrale for å ta klatring ut i fjellet og fordi dette er noe jeg ønsker å øke min kompetanse innenfor vil innlegget fokusere på bruken av sikringsmidler.



En godt plassert kamkile.
Foto: Roger Kveen Volden



Tronstad (2005) sier at det i all hovedsak finnes det tre hovedtyper av sikringsmidler som brukes til friklatring; kiler, kamkiler og slynger. De første sikringsmidlene som ble tatt i bruk var trekiler og muttere med tau igjennom. Disse ble videreutviklet til dagens kiler. Disse finnes i ulike størrelser og de minste kilene tåler mindre enn de store kilene. Kamkiler fungerer slikt at ved drag utover vil kamkilens tverrsnitt øke slik at den sprenges fast. En moderne kamkile består av en bevegelig stamme og og et hode med tre - fire bevegelige kammer. Fordelen med kamkiler er at de kan stå i paralelle eller gapende riss.





 Når man klatrer på naturlige sikringsmidler er det viktig at disse blir brukt på riktig måte, og etter produsentenes annvisning. Tronstad (2005) skriver at en kile bør plasseres slik at den får størst mulig kontaktflate mot fjellet på begge sider, at vaieren ligger mot belastningsretningen og slik at kilen ikke kan hoppe ut på grunn av bevegelser i tauet  "Den beste kilen er den som er lirket ned ovenfra i et riss som smalner av fram mot åpningen" (Tronstad, 2005).

 Siden kiler trenger avsmalende formasjoner i riss og sprekker for å fungere trengs det kamkiler der rissene er paralelle. Kamkiler er trygge sikringsmidler dersom de brukes riktig. Tronstad (2005) kommer med noen gode poeng:

• Samtlige kammer skal gripe mot fjellet.
• Kammene skal ikke være helt sammenklemt eller helt åpne.
• Pass på at kamkilen beveger seg minst mulig i risset/sprekken.
• Kamkiler skal plasseres mot fast fjell, ikke løse blokker eller sprøtt fjell.
• Ikke plasser små kamkiler for trangt, da kan du risikere å ikke få de ut igjen.

På turen ble det mye prøving og feiling med plassering av kiler og kamkiler. Vi jobbet både på bakkenivå og i klatreveggen på topptauklatring der vi hadde med et ekstra tau som vi festet inn i sikringsmidlene vi plasserte. Fordelen med å jobbe på denne måten er åpenbar. Man får øvd seg på å sette gode sikringer og kan enkelt få tilbakemelding på hver enkelt plassering, samtidig som topptauet sørget for å ta vekk stressmomentet og risikoen som er tilstedet når man er nybegynnere i å klatre på egene sikringer. Alt i alt ga undervisningen meg et stort utbytte og motivasjonen til å tilegne seg mer erfaring innen feltet økte betraktelig i løpet av turen.



Magnus klatrer på topptau, samtidig
som han setter kiler på vei opp risset.
Foto: Eirik Meslo



Kilder:

Tronstad, S (2005) Innføring i klatring. Oslo: Akilles